Stålindustrien tar i bruk elektriske lysbueovner (EAF-er) for å redusere karbonutslipp, men utfordringer som begrenset skrapforsyning og høye strømkostnader vedvarer. Arbeidet med å kombinere EAF-er med direkte redusert jernproduksjon har som mål å oppnå karbonnøytral stålproduksjon, selv om industriens fremgang ikke når de globale målene. Viktige aktører og regioner investerer i grønn teknologi for en bærekraftig overgang, og former dermed fremtiden for stålproduksjon.
Stålindustrien er en stor forurenser. Den er ansvarlig for 7–9 % av de globale karbondioksidutslippene, så den utforsker metoder – om enn ikke så raskt som nødvendig – for å redusere miljøpåvirkningen. Tradisjonell stålproduksjon, som innebærer å konvertere jernmalm til stål ved hjelp av kokskull, slipper ut omtrent 2 tonn CO₂ per tonn stål. Som svar på dette går industrien over til elektriske lysbueovner (EAF), som primært bruker resirkulert stålskrap og produserer betydelig lavere utslipp.
Elektriske lysbueovner fungerer ved å generere en høytemperatur elektrisk lysbue for å smelte ned skrapstål, noe som reduserer utslippene med 75–80 % sammenlignet med tradisjonelle masovner. Utfordringene inkluderer imidlertid begrenset skrapforsyning, urenheter i skrapet og høye strømkostnader, spesielt der tilgjengeligheten av grønn energi ikke er tilstrekkelig.
En kjent strategi innebærer å kombinere EAF-er med direkte redusert jern (DRI)-anlegg, som bruker naturgass eller grønn hydrogen til å produsere svampjern. Denne kombinasjonen tar sikte på å oppnå karbonnøytralitet i stålproduksjon samtidig som den tilrettelegger for produksjon av høyere kvalitetsstål.
Globalt bruker 43 % av den planlagte nye stålproduksjonskapasiteten i fjor EAF-teknologi, opp fra 33 % året før. Til tross for denne fremgangen er industriens innsats fortsatt ikke i stand til å nå Det internasjonale energibyråets mål om netto nullutslipp innen 2050, som krever 53 % EAF-kapasitet totalt innen 2050. Nåværende prognoser anslår bare 32 %.
Kina, som står for 62 % av de globale stålutslippene, spiller en avgjørende rolle i industriens globale fremskritt mot utslippsreduksjon.
Elektriske lysbueovner, som allerede er dominerende i amerikansk stålproduksjon, blir sett på som avgjørende for utslippsreduksjoner globalt. Innovasjoner innen DRI-teknologi som bruker grønn hydrogen tar sikte på å oppnå primær stålproduksjon med redusert karbonavtrykk. Land med tilgang til billig grønn energi, som Skandinavia og Australia, er klare til å dra nytte av denne overgangen.
Viktige investeringer inkluderer innsats fra stålgiganter som ArcelorMittal, Thyssenkrupp og Tata Steel. Mange av disse er avhengige av skattebetalernes støtte til infrastrukturutvikling, inkludert nødvendige hydrogenproduksjonsanlegg i nærheten.
Overgangen til EAF-er krever betydelige investeringer, effektive jobboverganger og politisk støtte for å sikre en rettferdig overgang for berørte arbeidstakere. Utviklingen av stålproduksjon forventes å favorisere regioner med tilgjengelig grønn energi og moderne infrastruktur.
Det er behov for en akselerasjon i bransjens omstilling.
